Jeg tilbringer (litt) mye tid på sosiale medier – SOME – om dagen, da jeg promoterer og jobber for økt aktivitet på Facebook-siden til min arbeidsgiver Fellesforbundet avd 6.
Altså, jeg er mye på SOME
hele tiden jeg – på Facebook, Instagram og ikke minst her, vår egen side og min blogg.
Det som er annerledes denne gangen er at jeg forsøker å nå ut til mennesker med andre interesser enn det jeg er vant med –
våre medlemmer og følgere som er interessert i det Fellesforbundet står for, og jobber for.
Hva skal man legge ut? Hva vil de lese – hva skiller oss ut i mengden av nyheter og innlegg?
Vi i avdelingen har hele tiden
lagt ut og delt nyheter og saker som er arbeidsrelatert så klart, i tillegg til innlegg om hva vi deltar på av ulik karakter.
Noen innlegg skaper engasjement, noe gir ingen tilbakemelding av noe slag.
Hvordan kan vi så vite
hva slags innlegg våre leser faktisk vil ha da?
Etter noen år med egen blogg og hjemmeside, aner jeg jo konturene av hva som skaper mest engasjement. Min erfaring stemmer godt med de tilbakemeldingene vi får fra journalister f.eks.
– i forhold til hva de ønsker å skrive om i sine medier, og hvilke saker som skaper engasjement.
Innlegg med personlig innhold engasjerer mest.
Innlegg der man viser et
ansikt, og gir noe av seg selv – innlegg der leseren kjenner seg igjen i innholdet. Vi ønsker alle å lese om menneskene bak sakene.
Dette har jeg forsøkt å utnytte for å få opp engasjementet og
få flere «likere» på avdelingens side den siste uken.
Jeg har derfor laget en liten presentasjon av oss fire som jobber i Fellesforbundet avd 6. Jeg skriver kort om jobben vi gjør, og har lagt til et bilde i innlegget.
Ikke mye tekst, bare nok til at dere alle skal vite at vi jobber for dere.
Av alle innlegg vi har hatt på vår Facebook-side, er dette de innleggene som skaper mest engasjement!
Det er gøy. Men det er også litt skummelt.
Å være en i mengden er ikke farlig, men å være den ene blir plutselig litt mer skummelt.
Å skrive om oppgaver, ting jeg lager når jeg er privat eller om hus og hjem – det føles trygt. Det er kjent. Når
det nå blir direkte på person – der alle skal vurdere meg (også) blir det straks mye mer skummelt.
Men det er det folk vil ha – da er det det folk får.
I dag er det altså min tur til å vise
fjeset på «fjeseboka», og jeg kjenner på ubehaget. Eller kanskje er det bedre å bruke ordet sjenansen, ikke ubehag. Usikkerhet for reaksjoner på innlegget. Når det ut, ser de det, ser de MEG?
Vel, det er vel
strengt tatt ikke meg de skal se, men jobben jeg gjør. Og skal gjøre. Og den er jeg ikke usikker på, den veit jeg at jeg liker å gjøre.
Det får briste eller bære – nå er jeg der ute. Fellesforbundet
avd 6. Jobben min.
Har du lyst til å se, er det bare å åpne fjasefjeseboka og lese da. Kanskje til og med dele og hjelpe oss å nå de alle – de som liker det Fellesforbundet, og jeg står for.