Jeg har bursdag jeg. I dag har jeg bursdag. I dag er jeg 53 år. Ikke 52 som i går, men 53 år.
Rart det der, hvordan man blir ett år eldre, sånn over natten bare.
For du trodde kanskje at jeg presenterte
meg som 53 år i går?? Neida, da var jeg bare 52 nemlig!
I fjor ved disse tider var jeg visst både 56 (!!) og 53. Andre måtte rette på meg og få meg inn på riktig spor. Blant annet min mor, som litt strengt kunne
minne meg på at jeg ble faktisk født i 1967!
Men det var en liten digresjon – en intern og familiær litt artig «ting»
Fra tid til annen tenker jeg på dette med alder. Er alder bare et tall?
Det
er ingen tvil at jeg fremdeles føler meg akkurat lik som jeg følte meg for 10 år siden. For 20 og 30 år siden. Men det er inni. Utenpå kan jeg nekte så mye jeg bare vil - jeg er og blir ett år eldre for hvert år
som går. Som en lege sa til meg en gang - alt går sørover veit du. Javel.....?
Jeg har de samme følelsene – jeg er glad, barnslig. Fornuftig når jeg må og fullstendig ufornuftig når jeg ikke må.
Jeg føler kjærlighet, sorg, lekenhet - og har enda behov for å utforske og lære.
Så hva er da endret?
Hva er annerledes med å være 53 kontra f eks 23?
Mye. Det er alt jeg kan si. Jeg er fremdeles
den samme, men mye er annerledes.
Som 23 åring – eller 15, eller 33 for den sakens skyld – var jeg en annen person enn i dag. Jeg var mye mer usikker på meg selv, og verden rundt meg. Jeg hadde fremdeles ikke funnet fotfestet,
og jeg levde i en litt «kaotisk» verden.
Skal ikke bli personlig – det er ikke nødvendig. Vil bare illustrere at jeg var litt sånn «all over the place». Litt sånn «hvem er jeg» og «hvorfor»
på en måte. Ung rett og slett – og slitsom, for både meg selv og de nærmeste.
Jeg gruet for hver bursdag, og hatet å bli eldre. Akkurat det kan jeg vel si at jeg fremdeles sliter litt med, men veit det er fullstendig
tullete - tatt i betraktning at alternativet er så mye verre….. (ler)
I dag – en voksen kvinne.
Jeg står (forholdsvis) støtt på egne bein, og jeg lager mine egne spor. Jeg har min egen karriere, og
jeg har lært meg – the hard way – hvilke kamper jeg skal ta, og hvilke jeg skal la være og la noen andre ta.
Jeg er nå – som før – alltid villig til å gå i bresjen for det jeg tror på
og som for meg er viktig, men jeg trenger ikke gjøre det hver gang lenger.
Jeg har en jobb jeg liker svært godt og en bi-virksomhet jeg pusler med innimellom. Når det er tid for det syr jeg litt og koser meg med at fingrene mine har
noe å holde på med.
Det er godt når hodet skal få litt hvile.
Jeg har et trygt og godt ekteskap med en flott mann, og barn jeg elsker mer enn noe annet i hele verden. Mine øyenstener, mine gull. Jeg er til
og med så heldig å få oppleve og være bestemor, og da er liksom sirkelen hel.
Hvis jeg nå samler trådene, og oppsummerer denne lille tankerekken – så er jeg vel ganske fornøyd med å
ha nådd 53. Tilfreds tror jeg er rette ordet.
Og takknemlig. Takknemlig for de som holder ut med meg. Takknemlig for alt livet serverer, og fornøyd for at jeg har tatt sjansen og grepet noen av mulighetene som har kommet flytende min vei.
Det er godt å være 53. Ferdig snakka.
Kristin, 53 år