Nærmere 5 millioner mennesker har klart å flykte fra Syria. Nesten alle befinner seg i Syrias naboland. Det lille antallet syrere som resten av verden har tilbudt seg å ta i mot utgjør
ikke mer enn 2,6 % av de syriske flyktningene som befinner seg i Tyrkia, Libanon, Jordan, Irak og Egypt.
Møtt med denne type faktabasert informasjon, blir mitt spørsmål:
"Hva er vi så redde for - hva er det med disse
2,6 prosentene som skremmer livshiten ut av oss som lever i verdens rikeste land??
For det må jo være frykt som utløser et sånt raseri, et tydelig hat og skremmende ytringer som vi er vitne til om dagen?
Ytringer
og påstander som at hvor mange terrorister fra IS som gjemmer seg blant flyktningene, og det er ikke grenser for hvor mye penger disse menneskene skal få bare de kommer hit. Og nå sist - "de skyver gamle mennesker ut fra hjemmene sine for
at de selv skal bo der!"
Dette er jo ikke fakta - og det er langt fra sannheten.
Sannheten blir borte i store krigstyper og fete overskrifter - sannheten finnes ofte i teksten under, den vi "glemmer" å lese.
Så mange nordmenn
kaster seg over som sulten ulver, og sluker overskrifter som et stykke rått kjøtt!
Så mange nordmenn leiter etter noe som bekrefter synet de har på menneskene som kommer hit - noe, bare ett eller annet, som de så kan
dele i sosiale medier og si; "se her ja, hva var det jeg sa?!"
Plutselig er overskrifter om enkeltmennesker og deres uttalelser blitt den hele og fulle sannhet, uten tanke for at dette ikke gjelder alle – det gjelder de svært få!
Det er ingen tvil om at denne strømmen av mennesker skaper utfordringer for landet vårt - derom finnes ingen tvil!
Jeg ser behovet for raske løsninger i hvordan og hvor vi skal si stopp – for vi må si
stopp en gang. Jeg ser behovet for rask retur at flyktninger uten reelt behov for hjelp. Jeg ser også de få som plasserer seg i båsen for «lykkejegere», og jeg ser de som klager på maten og oppholdsstedet de får. Men
det er jo de få – det er ikke de mange som denne krisen faktisk dreier seg om!
Jeg ser også økonomiske utfordringer – ikke bare nasjonalt, men i aller høyeste grad lokalt - hvor de skal plasseres og hvordan
vi best kan integrere de i vårt samfunn slik at de på sikt blir en ressurs og en del av vårt fellesskap.
En stor utfordring nå er at samtidig med at mennesker flytter inn, går arbeidsledigheten opp. Arbeidsledigheten
i Norge er nå høyere enn på veldig lenge, og det blir jo bare komisk når Venstres Trine Schei Grande sier at «bare de får et sted å bo, og de får seg jobb» så er alt ok.
Dette er en naiv
tanke, og en veldig urealistisk tanke. Det hun sier, er at det er helt legitimt å lønne de lavere, så de kommer seg i jobb.
Hva skjer da?
Jo, det skapes et A lag og et B lag i arbeidslivet. Det vil vi ikke ha!
Det
medfører en skjevhet i arbeidsmarkedet, der arbeidsgivere selvfølgelig ansetter de som jobber for lavere lønn, der arbeidsgivers lønnsomhet øker med de lave lønningene.
Resultat – de skviser de seriøse
ut i arbeidsledighet – de er ikke lønnsomme mer. Det vil skape dårliger relasjoner og liten integrering - der nordmenn og flyktninger vil stå mot hverandre.
Jeg stopper der – dette blir for mye politikk, og det var
faktisk ikke mitt tema i dag. Men temaet flyktinger er så stort – og det er umulig for meg å ikke ta inn flere sider av saken.
Det jeg vil fram til er at bildet er nyansert! Vi kjenner ikke fasiten.
At vi må se flere
sider av samme sak – at det finnes mange sannheter der ute, og at vi sannsynligvis ikke kjenner den hele og fulle enda.
Jeg tenker at Norge er delt i to – de som ønsker flyktninger velkommen og de som ikke gjør det. Og det
er sannsynligvis mange årsaker til det.
La oss finne løsninger, la oss snakke sammen. Ikke stå så steilt på hver vår side, men gjør innrømmelser.
Som om man skulle se bildet i 3D – uten
briller blir det bare mange bilder og ingenting stemmer – sett brillene på og bildet blir helt og alt stemmer.
Vi må tørre å se utfordringene som følger med så mange mennesker, men vi må også
tørre å se at dette er mennesker med rettmessig krav på beskyttelse – det må vi gi som medmennesker, som medborgere av Norge, av Europa og av verden.
Som Martin Kolberg har sagt – vi må aldri glemme den humanitære
siden av saken. Den må vi aldri miste av syne!
Jeg påstår at rasisme og fremmedfrykt ofte skapes av uvitenhet. Derfor vil jeg tillate meg å minne de som gidder å lese dette, at mye av vår uvitenhet og den misunnelsen
som går som en farsott i landet vårt om dagen, skapes av vårt eget system!
Det er ikke sånn at flyktningene selv ber gamle flytte ut av sine boliger – det er det rådmenn som allerede har brukt sparekniven som gjør.
Det er ikke flyktningene som ber om 31000 kr pr år for å overleve – det er ikke flyktningene selv som ber om å bosettes i mottak som lages der andre bor – det er sånn systemet vårt er.
Og det er da heller ingen
grunn til å misunne noen en «inntekt» på 31 tusen pr år, er det det da?
Det er i hvert fall ingenting å misunne NOEN å bo i et asylmottak – der er det kun det aller mest nødvendige, og de bor under
forholdsvis uverdige forhold.
Så til dere som påstår at de lever i luksus – dere tar feil!
Men, og et stor men – så har vi de som nå bor på hotell rundt omkring i landet vårt –
hva med de? Har de krevd å få bo der tror dere – har syrerne har gått hele veien til Norge for å kunne bo på hotell?
Dessverre finnes det altså nordmenn som tror det. Kom dere ned på jorden – NÅ!
Det er systemet vårt –i dette tilfellet UDI – som ikke har andre steder å bosette de ENDA.
Og dere – så lenge kriminelle nordmenn fortsetter å sabotere asylmottak som de nå gjør i Norge også,
vil flyktningene måtte fortsette å bo på hotell!
Jeg begynte egentlig dette blogginnlegget som en følge av ytringer og sterke påstander lest på Facebook, blant mine Facebookvenner, og som et etterspill av diskusjoner
med venner og familie.
Jeg fylles med avmakt og resignasjon – jeg orker ikke mer raseri, og sjokk over hvordan jeg ser rasismen vokse. For det er det det er – reinspikka rasisme, og et raseri mot mennesker man nekter å se det menneskelige
med.
Det trekkes sammenligninger som jeg rett og slett ikke forstår, og jeg er lei av å forsøke. Lei av å forsøke å gjøre bildet nyansert, lei av rasistiske ytringer og jeg er sliten av å fylle hodet
med så mye elendighet.
Det som kanskje overrasker meg mest, er at de verste uttalelser og påstander ofte kommer fra norske menn og kvinner som selv mottar diverse ytelser og goder fra den norske velferdsmodellen.
Hvorfor er
det slik?
Jeg vil i fortsettelsen spare meg for mye av den tabloide elendigheten som er skapt av de som roper høyest, jeg skal avvente et bredt politisk flertall som tar flyktningestrømmen til Norge på alvor og legger gode
løsninger på bordet, og jeg skal fortsette å ikke være aktiv i sosiale medier.
Kanskje skal jeg heller gå tilbake til å blogge om alle de koselige tingene vi gjør her hjemme, uten å ha dårlig samvittighet
for all elendigheten rundt oss.
Jeg skal forsøke å slutte å ha dårlig samvittighet for at jeg har det så godt, og jeg skal gi faen i alle dere som er redd deres egen skygge og roper ulv hele tiden.
Jeg skal gjøre
særlig mye av det siste – jeg er nemlig for ulv i Norge. Bare de ikke går i fåreklær.