I dag, når jeg satt med brødskiva mi, leste jeg på en blogg om en dame som skriver om vennskap. Om hvor viktig det var for henne med gode venner - og at de som var glad i henne og kjente henne også visste hva hun ønsket seg ;O)
Det passet bare så fint med noen tanker jeg har gjort meg om dagen. Tanker omkring mennesker som går på "en smell" med sine venner (ingen nevnt ingen glemt)
Disse tankene kommer når jeg sitter og leser statuser på Facebook. Statuser med kloke sitater, vennskapsord, og ikke minst sinte statuser som tap av venner og hvor forferdelig det kan være. For det kan det!
Jeg har også mistet venner, i tillegg til at jeg selv har valgt og ikke legge sjelen i forhold som for meg ikke lenger var verdt å ta vare på. Ny venner har kommet til - som liker meg for den jeg er.
Det kan være mange årsaker til at vennskap ryker - at mennesker velger å gå hver sin vei, eller at bitterhet og krangel naturlig oppløser et vennskapsforhold.
Jeg hørte noe i går, som er veldig treffende på mine refleksjoner rundt dette temaet;
For hver tillitshandling blir noen bedratt..................
Er det ikke sånn av vi alle burde gå i oss selv fra tid til annen, og tenke over egne meninger og holdninger? Burde vi ikke selv tenke over hva det kan være med OSS som gjør at en annen reagere som han/hun gjør? "Hva gjør jeg for at han/hun reagerer på den
spesielle måten i akkurat den spesielle situasjonen"?
Kanskje skal man gå litt i seg selv, istedenfor å bare se den andres feil. Kanskje finner man andre svar dersom man ser sitt eget speilbilde, og ikke bare en refleksjon av det.......;O)
Selv opplever jeg fra tid til annen at mennesker provoseres av vår måte å leve på. Det menes at vi er opptatt av matrielle ting, og at vi "kjøper ditt og datt" og er så opptatt av hus og hjem og hva vi får til. Det skal jo sies at vi liker å lage ting og
fikser mye gammelt, og noe nytt.
Men hvorfor? Hva har vi gjort for at det skal fremprovoseres slike tanker?
Kan det være at vår exhibisjonistiske og åpne måte å leve på, med hjemmeside og Facebook-statuser er årsaken til at andre mennesker tenker på denne måten, og fra tid til annen gir uttrykk for det? Vi tvinger jo ingen til å leve som oss, vi forventer bare å
få lov til det selv....
Altså; er det vår måte som styrer deres tanker og handlinger, eller handler og tenker "dem" helt uten påvirkning av omgivelsene rundt?
For hver tillitshandling blir noen bedratt - så dersom "du" høylytt velger å vise tillit til meg, vil alltid de som mener det motsatte, føle seg bedratt av dine meninger.......
Personlig tror jeg vi bedrar og blir bedratt hver dag - vi bare tenker ikke på det. Stort sett;O))
Tanker fra Tømmerhuset - ved Kristin